Denne uken har vært en liten berg- og dalbane. Jeg har hatt noen perioder der en skjærende klump har gravd seg fram i halsen, uten å vite helt hvorfor. Et savn etter noe, en slags ensomhet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, for jeg vet ikke hvorfor disse følelsene plutselig bobler opp. Men – jeg har også hatt veldig fine perioder, der humøret har vært på topp. Når jeg plutselig får en fin kommentar eller to, og når et par ting faktisk går min vei.

I går satt jeg på en kafé/kinesisk restaurant (?? vet ikke helt greia med det), og spiste eplekake med vaniljeis. Helt OK eplekake til en litt stiv pris. Men det går helt greit, når det er payday. Jeg studerte menneskene utenfor, og undret litt over hvordan menneskene var. Hva er livshistorien deres? Hva jobber de med? Har de noen gøye hobbyer? Hva skal de i helga? Klisjé, men fint likevel.

d6585732-8aa6-4eae-b823-85905dba38fc

Helga går til å lade opp batteriene. I dag trente jeg, og jeg merker en bitteliten framgang fra da jeg starta for et par uker siden. Jeg forventer ikke å kunne løpe en mil med det første, men det er likevel gøy å kjenne at formen blir litt bedre. At det faktisk hjelper å dra seg bort på trening. At jeg ikke sliter meg ut uten utbytte. Men uansett hvor langt jeg kommer, får jeg uansett mer energi.

Vel, dett var dett. Peace out!

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.